Historien om den ene!

Skrevet av: Linda Lindeberg, publisert 19.02.2014

Fra mitt besøk på Indiaforeningens barnehjem i Kerala, India – januar 2014.

Av Linda Lindeberg

For 23 år siden begynte en lang og fantastisk reise for 2 unge piker som nå er blitt litt eldre og med rette kan kalles Damer- med stod D faktisk! Shantosham og Tove Erna, typisk Indisk og typisk Norsk, begynte å brevveksle. Hvordan denne kontakten i første omgang oppstod, er litt uklart for meg, men det er da heller ikke viktig for historien.

•  (Etterpå har jeg fått vite at Liv Judith var linken. Rart egentlig., hvordan denne dama til stadighet ser ut til å være på rett plass til rett tid. Liv Judith formidlet kontakt også for det største som har skjedd i mitt liv. Innetullet i et rosa teppe hadde hun med seg, fra India til Norge – min aller største drøm. Lilly Ann J  – vakreste jenta i verden. Takk Takk Takk Liv Judith.)

De håndskrevne brevene reiste fram og tilbake den veldig lange postveien, sporadisk og over mange år. Santosham vokste opp på barnehjemmet til Lilly Ann og bærer på en drøm om å gi videre til andre den muligheten hun selv fikk. Et trygt gulv å sove på, mat hver dag og skole. Mannen hennes, Sunny er barnehjemsbarn han og. Det er Edith Greet (bestyrerinnen på Lilly Anns barnehjem) som har funnet ham og godkjent. I Mumbai på bryllupsreise deler Santosham og ektemannen drømmene sine med hverandre. De har jo ikke kjent hverandre lenge og aldri vært alene sammen. Santosham forteller at hun har en drøm om å starte opp barnehjem tilsvarende det hun selv er vokst opp på, samt at hun ønsker å lære opp arbeidsløse kvinner i sying. Det fantastiske viser seg ved at Sunny trodde hans nydelige nyervervede kone refererte hans egen drøm og bakgrunn, da alt var så sammenfallende. De bestemmer seg sammen for at det vil de gjøre. Men de mangler nåla i veggen…..

Årene går, S & S får tvillinger og Tove Erna finner seg kjæreste. Kontakten kommer i gang igjen etter en pause, og de utveksler fortellinger om giftemål og ankomster av barn. De deler etterhvert også drømmene sine med hverandre og det utrolige skjer igjen. Drømmen om barnehjem og opplæring av kvinner på ulike sett – er identiske og Tove Erna er et rivjern og ikke det minste bekymret over finansielle ressurser – hun har da mange Norske venner som har mange nåler. Det hun har manglet er noen som kunne ta seg av og drive i hverdagen.

I Tove Ernas visuelle verden om S & S, har de nå et lite hus og sannsynligvis bil, da de har lovet å vise henne rundt på alle de vakre stedene i India om hun kommer på besøk. Og i desember 1998 reiser Tove Erna ned sammen med en venninne. De finner fram til Sunny og Santosham.  Det viser seg at S & S ikke har et hus slik vi tenker hus. Og inni huset, som ikke er et hus, men et bittelite rom ei gate med mange mange bittesmå rom som er trykket sammen, finner Tove Erna venninnen Shantosham og Sunny, tvillinger på 4, to stråmatter , to plastikkstoler (lånt i anledning besøk fra Norge) og et bittelite nyfødt guttebarn som ikke har fått navn ennå. Her er ingen bil……Tove Erna blir så forfippet at hun gir barnet navn der og da- David! «David var det rette navnet fordi han var så bitteliten og likevel så modig og sterk”. S & S føyer Belland til navnet, det er pikenavnet til Tove Erna.

Og slik ble det. David Belland hadde fått navn.

Fra da av begynte den finansielle hjelpen fra Norge – med mål om et barnehjem for dem uten noe..

 Barnehjemmet er 16 år nå. Og fra to stråmatter, to lånte stoler og noen kokekar som eiendel, driver nå Shantosham og Sunny et fantastisk barnehjem med p.t. 23 barn finansiert av Tove Erna og hennes Indiaforeningen.

Jeg møter David Belland. Denne flotte gutten som nå er blitt 17 år. Smilet sitter fast i øynene hans selv når han ikke smiler :) Han lager de mest fantastiske ting med hendene sine, detaljert, nøyaktig og utrolig kreativt! Jeg vil faktisk kjøpe. Han vil ikke høre snakk, med det blir slik likevel. Han spiller slagverk og det føles som om veggene i det uisolerte øvingslokalet vil ramle sammen av vibrasjonene smellene gir. David har mange drømmer, den største er å følge i mamma og pappas fotspor…..  Han bor og har alltid bodd på rom sammen med de andre guttene på Beracah.

Søsteren Feba, en liten vakker kvinne på 22 år er nesten ferdig med sine bachelorgrad. Hun er intelligent så det holder, like kreativ som sine brødre og et tydelig lederemne. Hun har lyst å bli forsker.  Feba jobber freetime som koreograf i et tv selskap og hadde brukt sine talenter og tid – masse tid på å øve inn et selvkomponert juleshow  med barna. Da de fremførte på julaften kom det 500 mennesker fra nabolaget og så på. «Men hadde dere plass til så mange da?» spør Tove Erna. Shatosham ser spørrende på henne. Plass????  Klart det er plass, utveksler Tove Erna og jeg med leende øyne. Selvfølgelig er det plass…. Det finnes ikke FULLT i India J

Barna fremførte deler av det 4 timers lange juleshowet for oss. Det gnistrer i juggel og fantastiske farger, små hofter vugger mykt og rytmisk og armer roterer i kontrollerte elegante buer. I dag er det Tove Erna, datteren Naomi og jeg, som er de eneste tilskuerne til dette levende fargesprakende og utrolig vakkert fremførte showet. Vi røres rett til tårer og jeg er så bergtatt at jeg helt glemmer å ta bilder før helt på slutten.

Sneha, Sana og Sona er søstre, henholdsvis 4,5 og 7 år. De kom til Berach i juni i år. Sneha er 4 år. Hun finner hånden min eller fanget til Tove Erna før de andre. Hun er egentlig før de andre på de fleste ting, ukritisk og sulten på oppmerksomhet. Hun gråter ikke når hun slår seg, og er uvant med trøst. Hun er rastløs og full av energi.  Den type energi som kan bli farlig, uten kjærlig og vedvarende guidens.  Mellom henne og søsteren Sana kan det ikke være et minutt mer enn 9 mnd, de skiller kanskje en cm på høyden.

Sana har en helt annen natur enn Sneha, hun er forsiktig og litt skeptisk. Hun setter fot-avtrykk i hjertet likevel. Storesøster Sona har Sanas litt skeptiske personlighet. Hun er 7, men øynene hennes er betydelig eldre. De har sett for mye og blitt sett for lite…. De myke bevegelsene, kroppskontrollen og innebygd rytme har de fått med seg alle tre.

Sneha 4, Sana 5 og Sona 7. Tre søstre som er tildelt en mulighet gjennom et menneske som valgte å hjelpe et annet.

Jeg tenker at verden er et godt sted når det finnes mennesker som Santosham & Sunny og Tove Erna og Indiaforeningen som gir av seg selv til disse vakre små. Gir verdighet tilbake til de som aldri har fått og elsker utfra hjerter som er plassert helt riktig.