Publisert: 19.02.2024
27.01.24
Endelig fikk jeg muligheten til å reise tilbake til India. Sist gang var i 2017. Jeg lander på Calicut flyplass midt på natten. Finner en taxi, kjører til hotellet og får et par timer søvn på hotellet. Til frokost møter jeg Per Morten Mørk for første gang. Per Morten avsluttet sitt arbeid for styret i Indiaforeningen i vår på grunn av jobbflytting til utlandet.
Vi har hatt et par teams møter før reisen, men aldri møttes fysisk før. Vår oppgave her i India er å innhente og gi informasjon og samle inn dokumentasjon for arbeidet til Indiaforeningen, og om vi er heldige, møte noen av studentene eller barnene som vi støtter. Det blir spennende å se hvordan Indiaforeningens hjelp påvirker livene og framtiden til studenter og barn.
Vi møter familien Sunny; David, Osteen, Santhosham og Sunny på formiddagen lørdag 27. januar for å bli litt kjent. Per Morten skal være her i tre dager, mens jeg skal være her en uke før jeg reiser videre for å besøke søsteren Feba i Kochi. Vårt første møte er spesielt. Det er lang tid siden jeg har sett dem og familien er litt sjenerte og stille. Vi kjører til en lokal restaurant for å spise lunsj. Vi spiser beef Biriyani, en Kerela-spesialitet. Nå er vi i India, så da skal vi spise med hendene. Det er utfordrende, men vi klarer heldigvis å transportere maten fra tallerken til munn.... det er det viktigste. Etter et godt måltid drar vi til stranden. Her rusler vi og blir bedre kjent med dem. De åpner mer og mer opp, og det blir lettere å snakke med dem. Jeg tar masser av bilder, blant annet av solen som speiler seg i havet. Osteen ler, og sier «don´t you have a sun in Norway?». Etter en hyggelig dag kjører vi tilbake til hotellet. Det kommer til å ta litt tid før jeg blir vant til den ville trafikken i India (hvis jeg noen sinne blir vant til trafikken haha). Santhosham tar hånden min når vi krysser gaten. I morgen starter vi med møtene og arbeidet.
28.01.24-29.01.24
De neste to dager leier vi møterom på hotellet. Vi snakker om samarbeidet mellom India og Norge, og vi får gjensidig innsikt i hvordan arbeidet utføres. Hovedoppgavene til David og Santhosham er å være i kontakt med barn og studenter, enten via telefon eller besøk. Mange av de vi støtter bor langt vekke og av den grunn er det vanskelig å besøke dem. Barn bor hjemme med familie og studentene bor på collage. Det er vanskelig å komme i kontakt med studentene, så ofte er det foreldrene som holder oss oppdatert på hvordan det går og hvordan de trives på studiene. På studentenes collage har de sjeldent tilgang på telefon og pc-ene gir dem ikke tilgang på personlig mail. Flere av universitetene i India gir nå tilgang på dette, men ofte er det sykepleie utdannelsene som er langsomst i utviklingen. Majoriteten av de studentene vi støtter studerer for å bli sykepleiere, men vi har også noen som studerer engelsk litteratur, ingeniør og fysioterapi.
På Per Mortens siste dag drar vi til huset hvor vi drev Beracah childrenshome. De har kontaktet flere av dem som bodde på Beracah som er voksne nå (Kichore, Viswapriya, Midthun, Ammu, Jomon, Riya, Sharan). De møter oss der. Det er en spesiell opplevelse for meg å komme tilbake til Beracah. Nesten alt er som jeg husker det. Jeg husker hvor barnene sov, hvor jeg spiste med fingene for første gang og hvor vi hoppet tau... mange gode minner. Det er både rart og trist å være her uten barn som leker i gården utenfor huset.
Huset står nå stort sett tomt, men de besøker og vedlikeholder huset. De anser det fremdeles ikke som trygt å bo der etter at de ble angrepet av nasjonalister for noen år siden. De håper å få solgt huset om et eller to år, når rettsaken mot familien er ferdig.
De har funnet frem stoler og meg og Per Morten får sitte foran mengden med smilene øyne og ansikter. Alle er glade for å se oss, noen sjenerte og noen veldig pratsomme.
Det er en fantastisk opplevelse, veldig rørende og se dem igjen. Noen ansikter er kjente for meg. Sunny holder en tale og Per Morten og meg sier noen ord hver (Sunny oversetter, de forstår lite engelsk). Kichore, en av dem som bodde på Beracah, holder en rørende tale. Han snakker på vegne av alle og takker for alt vi har gjort for dem. Han takker for maten, klærne, kjærligheten, støtten, tryggheten, varmen, tak over hodet, sengen, vennene og foreldrene, Santhosham and Sunny, som han fikk på barnehjemmet. Han skulle ønske han kunne gjort mer og sagt mer for å vise hvor takknemlig han er. Jeg får tårer i øynene. Jeg ser tydelig at dette er mennesker som har fått et bedre liv takket være Beracah og vår støtte. Han takker alle sponsorer, og de nevner navn på flere av dere faddere. Vi betyr alle veldig mye for dem, sier de.
Kichore og hans kone har to nydelige jenter. Jeg holder den yngste, og Kichore viser meg et bilde hvor han holder toårige meg i sine armer. Han holdt meg som baby, og nå holder jeg hans datter. Det er et spesielt øyeblikk for oss begge. Han forteller at når jeg kom på besøk som barn ville jeg alltid leke med han. Etter en stund spør han meg om når jeg skal gifte meg. Jeg ler, og sier at det blir en stund til.
Etter noen timer er det på tide å dra, mange har et par timer kjøring hjem. Det er vanskelig for de som har bodd på Beracah, å si farvel. De har lyst til å bli her i deres «hjem» Beracah. Mange er triste for at Beracah childrenshome måtte avsluttes. Vi sier farvel til alle og kjører tilbake til hotellet med mange fine inntrykk.
Takknemlige for den flotte jobben som Santhosham og Sunny gjorde ved å drive barnehjemmet i veldig mange år, og takknemlig for den jobben de ennå gjør, å hjelpe barn og studenter ved å gi dem en god sjanse til en bedre fremtid.
30.01.24
Per Morten har dratt tilbake til Dubai og jeg blir igjen i India. Jeg har 3 dager igjen i Calicut før jeg drar videre til Kochi og Varkala. Det er en rolig og avslappende dag. Om kvelden drar jeg ut med Osteen, David og Kichore og drikker te. Det er noe de ofte gjør på kvelden med venner. Det blir en veldig fin kveld hvor vi «unge» snakker om alt og ingenting. Fint å kunne «bonde» med dem på en annen måte enn over et møtebord. De passer godt på meg, og det er tydelig at for dem er jeg lillesøster Lea.
31.01.24
Ennå en deilig dag. En av de beste dagene til nå. Etter deilig frokost kommer Santhosham og David å henter meg. Vi drar til et kjøpesenter hvor vi holder et siste møte om barn og studenter. Her får jeg informasjon om hvordan det går med alle, og hva sponsorenes penger blir brukt til. Indiaforeningen hadde håpt på at jeg kunne besøke noen av studentene eller barnene. David og Santhosham forklarer at det er vanskelig for meg å besøke dem. Årsaken til dette er at de tidligere har erfaring med at når vi, turister fra Norge, besøker barn/ studenter så får det negative konsekvenser for dem og familien. Det har tidligere skjedd at når naboer ser at de får hjelp fra oss i Norge, så slutter de å hjelpe dem, og det fører til at familien lider mer etter våres besøk enn før. Dette er ikke noe jeg eller Indiaforeningen ønsker, derfor ble det dessverre ikke noen besøk, men vi avtaler at imorgen skal en av jentene vi støtter kommer å besøke oss i Calicut.
Etter et par timer kommer Osteen og Kichore. Vi kjører videre til en restaurant hvor vi spiser en rett som består av 5 ulike curryer, og inneholder både fisk, calamari og kylling (chatti chor). De lærer meg den riktige teknikk for hvordan man skal spise med hendene. Det er ennå ennå vanskelig, men jeg begynner å mestre det (synes jeg hvertfall selv haaha). Vi kjører videre til standen, og stopper på veien og kjøper indian snacks og sugarcane juice. På stranden slapper vi av, ler, David synger litt, Osteen kommer med vitser, Kichore stråler og joker, og Santhosham er glad for å se oss alle sammen. Det er en nydelig solnedgang og vi nyter alle tiden sammen. Det er fint å kunne snakke om alt mulig og forstå hvordan det er å være ung i India.
Senere på kvelden drar vi hjem og skifter til treningstøy. Vi skal spille fotballkamp. De spiller ofte fotball med kamerater på kvelden, og i dag skal jeg være med. Jeg er selvfølgelig den eneste jenta, heldigvis lar de meg score det første målet hahaha.
01.02.24
I dag er det min siste dag i Calicut og sammen med familien Sunny. På formiddagen møter jeg Sneha som har reist i over 2 timer for å møte meg. Vi snakker over en god kopp Chai te, og hun forteller om hennes studier og hvordan hun har det. Uten våres hjelp ville hun ikke hatt råd til utdannelse. Hun er i en vanskelig situasjon, og hun er uendelig takknemlig for det Indiaforeningen han gjort for henne. Hun savner Beracah childrenshome, sier hun. Det er utfordrerne å kommunisere med henne fordi hun kan lite engelsk.
Senere kjører vi til en mountain top og ser en nydelig solnedgang. Om kvelden drar vi ut å drikker te til kl 2 på natten. Ja, du leste riktig, ikke øl, men te. Vi blir lenge ute fordi vi alle vet at der er min siste kveld.
02.02.24
Etter tre timers søvn står jeg opp kl 6, og kl 6.15 står både David, Osteen og Kichore klare utenfor hotellet. De har kommet for å kjøre meg til togstasjonen. De er bekymret for at jeg ikke skal komme trygt frem, og vil aller helst være med meg. Kichore bærer den store sekken min. Jeg tror nesten sekken veier mer enn han. Før jeg tar farvel gir de meg en pose som inneholder en lommelykt, en telefon, powerbank og en pepperspray. De forklarer meg hvordan jeg skal bruke den. Ingen skal skade lillesøster Lea. De følger meg hele veien fram til setet og vi tar farvel.
11.02.24
Etter deilige dager i Kochi og Varkala skal jeg reise hjem til kulden igjen. Jeg får meg en stor og rørende overraskelse på togstasjonen hvor Feba skal hente meg før vi skal kjøre mot flyplassen senere på kvelden.
Vi går på parkeringsplassen mot en rød bil, plutselig ser jeg at David, Osteen og Kishore sitter i bilen. Jeg blir så rørt og glad at jeg begynner å gråte. De har kjørt i 7 timer bare for å tilbringe en ekstra dag med meg, og skal kjøre 7 timer hjem igjen i natt. Dette er virkelig noen fantastiske mennesker. Å besøke dem har vært en fantastisk opplevelse, med fine stunder og kvalitetstid sammen. Jeg er så takknemlig for at jeg har så gode venner i India.
Dette var det siste reisebrev. Takk for at dere har fulgt med på reisen min.
Les mer